Tale 17. Mai 2004

Under bekransning av Monument Shetland-Larsen 17. mai 2004 holdt Presidenten, Kommandør Hans Chr Helseth, denne talen:

Kjære alle sammen !

Det er en glede å kunne ønske dere velkommen til denne seremonien der vi hedrer minnet til en av våre største krigshelter, Leif Andreas Larsen, fra Bergen. Vi hedrer ham hvert år på 17. mai ved å møtes her på bryggen som bærer det navnet som vi kjenner ham best som, nemlig Shetland-Larsen, gjennom militær honnør representert ved garden fra Sjøkrigsskolen og gjennom en kransnedleggelse. Statuen av Leif Larsen ble satt opp i 1995 etter et initiativ fra Sjømilitære Samfund og med støtte fra mange av våre venner. I tillegg til å hedre personen Larsen, representerer den samtidig også alle de andre mannskapene som deltok i Nordsjøfarten, og som ikke har et så synlig minne.

Siden i fjor har også monumentet Nordstjernen funnet sin plass her på kaien. Dette er over de 514 sjøfolkene fra Bergen, fra handelsflåten og Marinen, som omkom under andre verdenskrig. Det vil også bli lagt ned en krans her ved formannen i Bergen Militære Samfunn, admiral Eikanger.

Leif Larsens bakgrunn er kjent for de fleste. Dere kan likevel ha glede av å besøke det flotte Nordsjøfartmuseet i Telavåg på Sotra, som har en fast utstilling om Shetland- Larsen. Her finnes blant annet også medaljene hans - han var for øvrig den høyest dekorerte allierte offiseren i andre verdenskrig. Medaljene kan kun gi et vagt bilde av hvilke bedrifter han sto for. La meg kort gå igjennom disse:

Larsen deltok som frivillig i den finske vinterkrigen og senere også under felttoget i Norge. Da kampene i Norge var slutt tok han seg over til Storbritannia. Her kom hans kunnskaper om Vestlandet, fra den tiden han hadde seilt til sjøs, til god anvendelse. Fra Shetland opererte Marinen en del fiskebåter og skøyter, som Larsen førte til Norge og tilbake, under de verste forhold som naturen og fienden sammen kunne stille opp. Det er vanskelig å vite om vinterstormene eller flyangrep var den største trusselen. I november 1941 raste det en storm på Vestlandet. Under denne stormen, der Larsen med skøyta Arthur også var til havs, forsvant skøyta Blia på ukjent sted i Nordsjøen, og alle de 42, derav 36 flyktninger, omkom. På Arthur ble en mann skylt over bord, men skuta kom denne gangen frem til Shetland. Arthur måtte for øvrig senere oppgis i Trondheimsfjorden etter en aksjon mot det tyske slagskipet Tirpitz.

Om ikke været var farlig nok, var også den tyske okkupasjonsmakten ute etter å stanse forbindelsen over Nordsjøen. I mars 1943 ble skøyta Bergholm angrepet og senket av tyske fly, og en av mannskapene omkom. Denne scenen kanskje den sterkeste fra filmen om Shetlandslarsen som ble produsert etter krigen, der Larsen og flere andre spiller seg selv. Senere gjorde Larsen ytterligere 36 turer over Nordsjøen med det mye hurtigere og bedre bevæpnete fartøyet Vigra, en av de såkalte shetlandsbussene.

Vi har heldigvis klart å bevare en av disse, nemlig Hitra, som ble ført av Ingvald Eidsheim, som hadde en karriere som neste overgikk Shetlandslarsens. Takket være shetlandsbussene og personellet om bord kom dermed mange mennesker som enten ble forfulgt eller ønsket å slutte seg til frihetskampen, seg vestover, og forsyninger og agenter ført motsatt vei. Hele 115 turer gjorde de tre fartøyene til sammen. Historien om Nordsjøfarten er således ett av de mest ærerike kapitlene i norsk krigshistorie og noe som vi i dag fortsatt kan være stolte over.

Hva har da denne historien lært oss ? Fremfor alt representerer Nordsjøfarten og de menneskene som deltok sitt liv og virke et eksempel for kommende generasjoner. Personlig mot og offervilje er egenskaper som settes høyt også i dagens Marine, selv om utfordringene på ingen måte kan sammenlignes. Videre viser Larsens eksempel at motstand mot overgrep og okkupasjon er avgjørende, selv om situasjonen er mørk og virker håpløs. Sist kan vi fra Larsens, og alle hans kolleger og kamerater sitt eksempel finne både motivasjon og tradisjon, som kan virke positivt inn på oss selv i en vanskelig situasjon. Vi beundrer ofte britene for den tradisjonen de har, men vi selv er sannelig ikke uten egne helter og tradisjon; det gjelder bare å ta vare på den. - Det gjør vi her i dag på vår måte.

Marinens avdelinger og personell er i dag i kontinuerlig tjeneste både internasjonalt og nasjonalt. Kystvakten utfører den daglige kontrolltjenesten og myndighetsutøvelsen i nasjonale farvann. Våre maritime skoler utdanner og former den neste generasjonen. Marinens og de andre forsvarsgrenenes personell i alle fellesinstitusjoner sørger for at de mange operative, administrative og forvaltningsmessige utfordringene blir ivaretatt. Og Marinens fartøyer seiler og viser tilstedeværelse i alle våre ressursområder til havs. De deltar i en rekke øvelser med allierte styrker. Flere fartøyer og avdelinger har i den siste tiden tjenestegjort i Middelhavet, Irak og Afghanistan. For oss alle, og spesielt de som er utstasjonert på internasjonale oppdrag, er det godt å ha tradisjoner og eksempler som de tideligere krigsdeltakerne representerer. Derfor er det viktig for oss å minne disse.

Det er også viktig å minne den innsatsen som de norske sjøfolkene stod for. Gjennom hele krigen, enten det var i konvoifart på alle hav eller i kystfart, utgjorde de livslinen som muliggjorde den allierte seieren til slutt og opprettholdt samfunnet her hjemme. Denne innsatsen ble i stor grad oversett og glemt i Norge etter krigen, da hverdagen meldte seg med alle sine praktiske utfordringer og problemer. Krigsseilerne ble glemt da, men ikke i dag. Monumentet Nordstjernen er det synlige tegnet på at minnet til de som omkom i krigshandlinger på havet i andre verdenskrig ikke er glemt. Sjømilitære Samfund er stolt over å ha kunnet bidra til opprettelsen også av dette monumentet.

Jeg vil med dette takke alle de fremmøtte og nå legge ned en krans ved statuen over Leif Andreas Larsen, Shetlands-Larsen.