Vår historie

Sjømilitære Samfund ble stiftet 4. desember 1835 i Fredriksvern (Stavern). Foranledningen var Plan for utvikling av den nye norske krigsflåte, angitt ved Kgl. res. av 19.3.1822, hvor skjærgårdsflåten ble foreslått erstattet med en havgående flåte. Hovedargumentet var erfaringene som ble høstet under Napoleonskrigene og som er illustrert så glimrende av Ibsen: Ennu går sagn om de trengselsår, som folk der stedtes i. Engelske kryssere stengte hver havn, i landet var misvekst og nød.

Planens hovedprinsipp syntes å bli akseptert innen egne rekker, men Hæren, som gjerne så Marinens fornemste oppgave som forpost mot invasjon, reiste motforestillinger. Disse motforestillinger vant etter hvert gehør hos Marinens offiserer som derved ble splittet i to leirer.

I 1833, elleve år etter at planen var foreslått, ble det utnevnt en ny kommisjon som i sin innstilling sluttet seg til skjærgårdsforsvarets idé. Et av kommisjonens medlemmer, kommandørkaptein, senere viceadmiral Müller, tok initiativ til samling av Marinens offiserer hvor han argumenterte for Marinekommisjonens forslag. Han fremkastet tanken om jevnlige offiserssamlinger for drøftelse av faglige spørsmål og håpet på denne måte å kunne overvinne den opposisjon mot Marinekommisjonens forslag – og derved eget syn – som hersket innen en del av Sjøoffiserskorpset.

Tanken ble fulgt opp og “Det Søemilitære Samfund” var en realitet.

Hver gang myndighetene senere har overveiet nye planer og fremsatt nye forslag om Sjøforsvarsspørsmål, har de ganske naturlig påkalt Sjømilitære Samfunds interesse. Diskusjonene om disse emnene har derfor vært like hyppige som de forsvarskommisjoner og forslag til byggeplaner og nyordninger vi har hatt siden 1835. Sjømilitære Samfund har således gjennom hele sin over 160 års historie aktivt bidratt med utformingen av Sjøforsvarets struktur. Denne aktivitet har favnet alle hovedelementer, men med sammensetningen av sjøkrigsmateriellet som det mest omdiskuterte – naturlig nok.

Kameratskap og korpsånd er blitt styrket ved at det ved fagmilitære sammenkomster arrangeres sosialt samvær. Dessuten har Sjømilitære Samfund innsett verdien av sosiale sammenkomster, hvor årlig stiftelsesmiddag og juleball har vært hovedingrediensene. Kombinasjonen av fagmilitære sammenkomster og sosialt samvær har skapt et samhold mellom medlemmene, og er av uvurderlig betydning for Sjøforsvaret.

Det er utgitt flere beretninger om Sjømilitære Samfunds virke

Sjømilitære samfund 1835–1935 av S. Oppegaard og E. Einang
Sjømilitære samfunds 150 år 4. desember 1985. Noen glimt fra perioden 1835–1985 av Svein Carl Sivertsen.
Sjømilitære samfunds 160 årige historie. Glimt fra perioden 1835–1996 av Svein Carl Sivertsen.
Sjømilitære samfunds historie. Glimt fra perioden 1995–2005 av Ola Bøe Hansen og Ingvald Lunde

I den første beretning uttaler forfatterne:

“At Marinens anliggender alltid har inntatt førsteplassen har sin ganske naturlige forklaring: For det tør sies at bak den divergens i meninger som har gjort seg gjeldende hos oss som i alle andre land, har der vært en følelse som standen gjennomgående har vært besjelet av, og ett bånd som har knyttet individene sammen, nemlig en sterk og varm kjærlighet til og interesse for sjøvernet og sjøoffiserskallet. Dette har vært en følelse som er blitt fremkalt nesten fra inntredelsen på Sjøkrigsskolen og hurtig har satt sine røtter i sjelen, og som også har preget dem som har gått ut som vernepliktige offiserer. De synes for en stor del å henge ved Marinen med sterke, uslitelige bånd.”

Det er Sjømilitære Samfunds oppgave å bevare og styrke denne følelsen og disse båndene, ikke bare blant dem som går ut fra Sjøkrigsskolen, men for alle som i et vidstrakt land og med en vidstrakt kyst, har interesse for Sjøforsvarets tarv og utvikling.